De siste månedene har Anonymous vært i media med jevne mellomrom, de har brakt nettside etter nettside på kne. Under kontroversene rundt Wikileaks’ avsløringer av krigsforbrytelser og diplomati-skandaler var Anonymous der som faste støttespillere, og angrep alle som “yppet seg på” Wikileaks,
deriblant PayPal og Mastercard som frøs kontoen og pengene til Wikileaks. Senere ble Anonymous dypt involvert i forberedelser og organisering av protester mot regimene i Tunisia, Egypt, Libya og andre arabiske land. De rebelske ungdommene vekker harme blant mange. Noen har fremstilt de som nett-terrorister, andre har fremstilt de som middelklasse-tenåringer med for mye fritid og sinne.
Men hvem er egentlig Anonymous?
I motsetning til hva endel (særlig myndigheter, FBI etc) ser ut til å tro, er ikke Anonymous en vanlig organisasjon med en fast ledelse. Tvert imot har “gruppen” en helt flat struktur, hvor alle som følger Anonymous sine grunnleggende prinsipper får delta. Det er kun din egen innsatsvilje som teller, hva du kan bidra med. Og hvem som er med varierer hele tiden, alltid er det noen som faller av mens nye kommer til. Samtidig er det visse faste personer som fungerer som “moderatorer”, og noen som står bak den tekniske strukturen (IRC-serveren), uten at disse på noen måte dikterer selve aksjonene.
I en tidlig fase ble de fleste rekruttert gjennom det anonyme diskusjonsforumet 4chan, hvor det er en overvekt av ungdom og tenåringer. Senere har det blitt mer fokus på rekruttering via andre kanaler, som Youtube, Twitter, Facebook, blogger og omtale i media. Mens det tidligere var en mer useriøs og “for the lulz”-aktig holdning, har det nok nå blitt mer seriøst etterhvert som folk blir rekruttert på bakgrunn av engasjement og interesse. Det ble et skifte fra “Old Anon” til “New Anon”.
Metoder – terror eller frigjøring?
Metodene varierer sterkt etter hva som er målet, men den mest kjente og utbredte metoden er det som kalles DDOS (Distributed Denial Of Service). Dette går ut på at hver enkelt laster ned et program, skriver inn nettadressen til målet (en nettside), så sender programmet haugevis av forespørsler mot nettsiden. Når mange nok gjør dette samtidig, vil det til slutt overbelaste serveren, slik at nettsiden bryter sammen. Noen har hevdet dette er ødeleggelse av privat eiendom og terror, – andre påstår det kan sammenlignes med å aksjonere – ved at en gruppe mennesker stiller seg foran inngangen til f.eks Fokus Bank og dermed effektivt forhindrer inngang.
Etter at Scientologikirken forsøkte å få Youtube til å slette en pinlig intern video med Tom Cruise, svarte Anonymous med harme over “forsøkene på sensur”. Scientologikirken ble bombardert med fax, tulle-telefoner, det var ikke-voldelige protester, og press mot skattemyndighetene for å etterforske Scientologikirka for skattesvindel. Kirkas representanter svarte blant annet med å kalle Anonymous for “cyberterrorister”.
I andre tilfeller har hacking (cracking, defacing) blitt brukt, f.eks i tilfellet HBGary. Da en ansatt i HBGary jobbet for å kartlegge Anonymous-gruppas påståtte lederskap og selge informasjonen til FBI, tok Anonymous affære. Nettsidene til HBGary ble hacket, og via diverse smarte metoder (social engineering bl.a) fikk man tak i epostene til personene bak HBGary, hvor det ble gjort flere avsløringer; blant annet at HBGary hadde konkrete strategier for å bekjempe Wikileaks gjennom feilinformasjon, trusler mot Wikileaks-vennlige journalister, og å spre forfalskede Wikileaks-dokumenter for så å “avsløre” de. HBGary har siden forsøkt å holde seg unna medias søkelys, og deres CEO trakk seg nylig (han som sto bak prosjektet om å kartlegge Anonymous).
Under Midtøsten-opprøret har det vært viktigere med andre og mindre kontroversielle metoder. Mens regimene har fratatt folk internett-tilgang (i frykt for at de skulle organisere seg via Facebook, Twitter etc) har Anonymous tilbudt seg hjelp til å koble seg opp via satelitt eller alternative internettleverandører. På denne måten fikk man også ut bilder, videoklipp og annet viktig materiale fra de blodige overgrepene mot demonstrantene. Anonymous sørget også for å spre protest-manualer med beskrivelser av hvordan man kan beskytte seg mot tåregass, unngå å bli identifisert, organisere seg effektivt, samt en førstehjelpsmanual for å hjelpe skadde.
Operasjoner
“Operasjonene” (som de faktisk kalles!) organiseres i chatrom på plattformen kalt IRC (Internet Relay Chat), hvor du kan opprette en egen kanal og operasjon etter ønske. Så er det opp til deg selv og de du får med deg, om du klarer å formulere målsetninger og metoder som får mange nok til å bli med på operasjonen. Informasjon og forslag til hvordan operasjonen skal foregå koordineres i såkalte “pads”, som er tekstdokumenter som kan redigeres av alle, anonymt og synkront.
Det er ingen absolutte regler eller lover, da det ikke er noen sanksjonsformer, – men det er visse normer. F.eks er det en overveldende støtte for å ikke angripe medier. Ytringsfrihet er et absolutt prinsipp, og selv om mange syns det er fristende å f.eks angripe Fox News eller andre psyko-ekstremistiske medier, blir det raskt avfeid. Selv om “anons” elsker å benekte at Anonymous er en gruppe, fins det en viss gruppementalitet og felles normer.
Mangfold!
Det mest dominante utviklingstrekket er kanskje hvordan Anonymous har blitt spredt på flere operasjoner samtidig. Mens man tidligere var fokusert på én operasjon av gangen (da særlig “Operation Payback”), er det nå flerfoldige som går samtidig. Noen ligger delvis i dvale og venter på et “skuddet i Sarajevo” som skal få det hele til å ta av, andre har en jevn strøm av deltakere. Av pågående operasjoner nå kan det nevnes #OperationPayback, #AnonLeaks, #OpIran, #OpLibya, #OpEgypt, #OpPalestine, #OpBahrain, #OpMorocco, #OpWisconsin og #OpTunisia. Midtøsten-landene er sentrert rundt protester, de to førstnevnte er sentrert rundt ytringsfrihet, Wikileaks og gjennomsiktighet, og den om Wisconsin er en reaksjon på hvordan rike og mektige krefter i Wisconsin for tiden jobber for å forby fagforeningene.
Ideologisk kaos?
Det ligger jo litt i Anonymous’ natur at man ikke har en fast ideologi. Anonymous skal favne bredest mulig. Og det påstås at Anonymous kun er summen av de som deltar. Samtidig er det visse verdier og politiske saker man vanligvis kjemper for. Ytringsfrihet, demokrati, gjennomsiktighet, mot sterke kapitalkrefter, mot autoritære regimer og myndigheter. Derfor er det også en overvekt av liberalere og radikalere på chatrommene. Anarkister, sosialister/kommunister, og libertarianere dominerer klart av de som er mest ideologisk bevisste. Samtidig er nok flertallet mindre ideologiske, og mer opptatte av sakene de bryr seg om, som dreier seg om grunnleggende demokratiske rettigheter og borgerlige verdier – eller bare rett og slett å slå tilbake mot mektige personer, myndigheter, eller selskaper.
Anonymous-aktivister er kjent for å delta i demonstrasjoner og markeringer med Guy Fawkes-masker, popularisert i filmen V for Vendetta. Språket er pompøst, det samme er youtube-videoene og bildene/plakatene. Et utbredt slagord er:
We are Anonymous.
We are Legion.
We do not Forgive.
We do not Forget.



Siste bedrevitere