deriblant PayPal og Mastercard som frøs kontoen og pengene til Wikileaks. Senere ble Anonymous dypt involvert i forberedelser og organisering av protester mot regimene i Tunisia, Egypt, Libya og andre arabiske land. De rebelske ungdommene vekker harme blant mange. Noen har fremstilt de som nett-terrorister, andre har fremstilt de som middelklasse-tenåringer med for mye fritid og sinne.

Men hvem er egentlig Anonymous?

I motsetning til hva endel (særlig myndigheter, FBI etc) ser ut til å tro, er ikke Anonymous en vanlig organisasjon med en fast ledelse. Tvert imot har “gruppen” en helt flat struktur, hvor alle som følger Anonymous sine grunnleggende prinsipper får delta. Det er kun din egen innsatsvilje som teller, hva du kan bidra med. Og hvem som er med varierer hele tiden, alltid er det noen som faller av mens nye kommer til. Samtidig er det visse faste personer som fungerer som “moderatorer”, og noen som står bak den tekniske strukturen (IRC-serveren), uten at disse på noen måte dikterer selve aksjonene.

I en tidlig fase ble de fleste rekruttert gjennom det anonyme diskusjonsforumet 4chan, hvor det er en overvekt av ungdom og tenåringer. Senere har det blitt mer fokus på rekruttering via andre kanaler, som Youtube, Twitter, Facebook, blogger og omtale i media. Mens det tidligere var en mer useriøs og “for the lulz”-aktig holdning, har det nok nå blitt mer seriøst etterhvert som folk blir rekruttert på bakgrunn av engasjement og interesse. Det ble et skifte fra “Old Anon” til “New Anon”.

Metoder – terror eller frigjøring?

Metodene varierer sterkt etter hva som er målet, men den mest kjente og utbredte metoden er det som kalles DDOS (Distributed Denial Of Service). Dette går ut på at hver enkelt laster ned et program, skriver inn nettadressen til målet (en nettside), så sender programmet haugevis av forespørsler mot nettsiden. Når mange nok gjør dette samtidig, vil det til slutt overbelaste serveren, slik at nettsiden bryter sammen. Noen har hevdet dette er ødeleggelse av privat eiendom og terror, – andre påstår det kan sammenlignes med å aksjonere – ved at en gruppe mennesker stiller seg foran inngangen til f.eks Fokus Bank og dermed effektivt forhindrer inngang.

Etter at Scientologikirken forsøkte å få Youtube til å slette en pinlig intern video med Tom Cruise, svarte Anonymous med harme over “forsøkene på sensur”. Scientologikirken ble bombardert med fax, tulle-telefoner, det var ikke-voldelige protester, og press mot skattemyndighetene for å etterforske Scientologikirka for skattesvindel. Kirkas representanter svarte blant annet med å kalle Anonymous for “cyberterrorister”.

I andre tilfeller har hacking (cracking, defacing) blitt brukt, f.eks i tilfellet HBGary. Da en ansatt i HBGary jobbet for å kartlegge Anonymous-gruppas påståtte lederskap og selge informasjonen til FBI, tok Anonymous affære. Nettsidene til HBGary ble hacket, og via diverse smarte metoder (social engineering bl.a) fikk man tak i epostene til personene bak HBGary, hvor det ble gjort flere avsløringer; blant annet at HBGary hadde konkrete strategier for å bekjempe Wikileaks gjennom feilinformasjon, trusler mot Wikileaks-vennlige journalister, og å spre forfalskede Wikileaks-dokumenter for så å “avsløre” de. HBGary har siden forsøkt å holde seg unna medias søkelys, og deres CEO trakk seg nylig (han som sto bak prosjektet om å kartlegge Anonymous).

Under Midtøsten-opprøret har det vært viktigere med andre og mindre kontroversielle metoder. Mens regimene har fratatt folk internett-tilgang (i frykt for at de skulle organisere seg via Facebook, Twitter etc) har Anonymous tilbudt seg hjelp til å koble seg opp via satelitt eller alternative internettleverandører. På denne måten fikk man også ut bilder, videoklipp og annet viktig materiale fra de blodige overgrepene mot demonstrantene. Anonymous sørget også for å spre protest-manualer med beskrivelser av hvordan man kan beskytte seg mot tåregass, unngå å bli identifisert, organisere seg effektivt, samt en førstehjelpsmanual for å hjelpe skadde.

Operasjoner

“Operasjonene” (som de faktisk kalles!) organiseres i chatrom på plattformen kalt IRC (Internet Relay Chat), hvor du kan opprette en egen kanal og operasjon etter ønske. Så er det opp til deg selv og de du får med deg, om du klarer å formulere målsetninger og metoder som får mange nok til å bli med på operasjonen. Informasjon og forslag til hvordan operasjonen skal foregå koordineres i såkalte “pads”, som er tekstdokumenter som kan redigeres av alle, anonymt og synkront.

Det er ingen absolutte regler eller lover, da det ikke er noen sanksjonsformer, – men det er visse normer. F.eks er det en overveldende støtte for å ikke angripe medier. Ytringsfrihet er et absolutt prinsipp, og selv om mange syns det er fristende å f.eks angripe Fox News eller andre psyko-ekstremistiske medier, blir det raskt avfeid. Selv om “anons” elsker å benekte at Anonymous er en gruppe, fins det en viss gruppementalitet og felles normer.

Mangfold!

Det mest dominante utviklingstrekket er kanskje hvordan Anonymous har blitt spredt på flere operasjoner samtidig. Mens man tidligere var fokusert på én operasjon av gangen (da særlig “Operation Payback”), er det nå flerfoldige som går samtidig. Noen ligger delvis i dvale og venter på et “skuddet i Sarajevo” som skal få det hele til å ta av, andre har en jevn strøm av deltakere. Av pågående operasjoner nå kan det nevnes #OperationPayback, #AnonLeaks, #OpIran, #OpLibya, #OpEgypt, #OpPalestine, #OpBahrain, #OpMorocco, #OpWisconsin og #OpTunisia. Midtøsten-landene er sentrert rundt protester, de to førstnevnte er sentrert rundt ytringsfrihet, Wikileaks og gjennomsiktighet, og den om Wisconsin er en reaksjon på hvordan rike og mektige krefter i Wisconsin for tiden jobber for å forby fagforeningene.

Ideologisk kaos?

Det ligger jo litt i Anonymous’ natur at man ikke har en fast ideologi. Anonymous skal favne bredest mulig. Og det påstås at Anonymous kun er summen av de som deltar. Samtidig er det visse verdier og politiske saker man vanligvis kjemper for. Ytringsfrihet, demokrati, gjennomsiktighet, mot sterke kapitalkrefter, mot autoritære regimer og myndigheter. Derfor er det også en overvekt av liberalere og radikalere på chatrommene. Anarkister, sosialister/kommunister, og libertarianere dominerer klart av de som er mest ideologisk bevisste. Samtidig er nok flertallet mindre ideologiske, og mer opptatte av sakene de bryr seg om, som dreier seg om grunnleggende demokratiske rettigheter og borgerlige verdier – eller bare rett og slett å slå tilbake mot mektige personer, myndigheter, eller selskaper.

Anonymous-aktivister er kjent for å delta i demonstrasjoner og markeringer med Guy Fawkes-masker, popularisert i filmen V for Vendetta. Språket er pompøst, det samme er youtube-videoene og bildene/plakatene. Et utbredt slagord er:
We are Anonymous.
We are Legion.
We do not Forgive.
We do not Forget.

Men her syns jeg særlig NRK bør tenke litt over hva de publiserer. I sin artikkel “- NTNU er infisert av jødehat” gir NRK fritt spillerom til ekstremisten Michal Rachel Suissa, som er leder for det såkalte Senter mot antisemittisme. Denne organisasjonen het tidligere Norsk Israelsenter, og er kjent som en noe ekstrem organisasjon som kjempet Israels sak i Norge. Aftenpostens Stangehelle beskrev i 2009 organisasjonen som en ekstremistisk organisasjon.

Sionistkomboen

Nevnte Rachel Soussa er gift med Erez Uriely. Sammen stiftet de Senter mot antisemittisme i 2002. I 2004 ble både Rachel Suissa og Erez Uriely ekskludert fra Det Mosaiske Trossamfunn for å være en del av høyreekstreme bevegelser, og for å møte opp på en Krystallnatt-markering sammen med kjente høyreekstremister fra Demokratene og Forum mot islamisering med israelske flagg – kun for å provosere og lage bråk (både palestinske og israelske flagg var forbudt under markeringen).

Erez Uriely ble av en Oslo-rabbiner kalt for kahanist. Kahanisme er en ekstremistisk israelsk politisk retning som står for rasisme mot arabere og terrorisme. Deres parti ble forbudt i Israel pga terrorismen de sto for.

NRK kjører altså slike ekstremister fram, med sine utsagn om at jøder i Trondheim lever under skremmende forhold, forfulgt, og alltid i frykt for å bli drept. Ja, drept.

Erez Uriely er medlem av gruppa Mediekampen på Facebook, hvor medlemmene blir oppfordret til å spre israelsk propaganda i media og presse journalister til å skrive mer israelvennlige artikler. Dette har han gjort til sitt mål i livet.

På sine nettsider utdyper leder Rachel Suissa hva hun mener er den store faren i Trondheim, nemlig det akademiske miljøet ved NTNU som er gjennomsyret av israelkritiske akademikere. Og som kjent, er noen israelkritiske, er de jødehatere:

Vi kan nevne kravet om boikott av israelske varer som ble fremmet i Sør-Trøndelag fylkesting for noen år siden. Så kom krav om en fullstendig akademisk boikott fra omlag 100 NTNU-ansatte i 2009. NTNU-ledelsens forsøk på å slippe luften av denne ballongen ved å arrangere den jødehat-seminar, fungerte antagelig mot sin hensikt. Man inviterte en folk som avisene kalte “et stjernegalleri av jødehatere.”

Her står det svart på hvitt, kritikk av Israel er jødehat.

Slike folk er det altså NRK bruker som representanter for jøder i Trondheim, istedetfor å spørre f.eks Det mosaiske trossamfunn!

De rene ranke sionister

Erez Uriely er også medlem av Facebook-gruppa The Institute for Zionist Strategies (IZS), som ble startet av en bosetnings-leder (disse bosetningene er som kjent ulovlige), og som blant annet jobber for å avsløre israelere som ikke er sionistiske nok, og viker fra den rette vei. De står for en religiøs, nasjonalistisk og høyreekstrem sionisme som søker å blant annet renske israelske Universiteter for liberale venstreside-akademikere.

Her er det fellestrekk, mellom f.eks denne strategien til IZS, og hva Rachel Suissa sier. Det er heller ikke noe nytt at sionister fremstiller jøder som et folk som alltid er under angrep, som blir hatet av hele verden, og lever under konstant fare. Som Rachel Suissa sier det, jøder i Trondheim er i fare for å bli drept hele tiden.

Det politiske målet med jødehat-konstruksjonen

Dette leder selvsagt videre til konklusjonen deres, det opphøyde målet: Staten Israel. Siden jøder ikke kan leve i fred NOE sted i verden, gjør dette den Israelske staten viktigere enn noe annet. Dette er også en retorikk vi kjenner igjen fra f.eks MIFF (Med Israel For Fred) som nærmest påstår at Israel er et lite land i en stor arabisk verden som står på grensene deres og venter på å få drepe de, mens europeere sitter og heier på. Alt dette skal legitimere at staten Israel skal få fortsette sin ulovlige okkupasjon, sine ulovlige bosetninger, og sin inhumane og brutale politikk ovenfor palestinerne.

Det som er så synd er jo at disse selv bedriver en sammenblanding av jødedom, jødehat, sionisme og staten Israel – noe som kan føre til mer jødehat spesielt i tider hvor staten Israel begår spesielt grusomme overgrep mot palestinerne. Mitt håp er jo at vi skal kunne bekjempe rasisme, muslimhat, jødehat her i vårt samfunn, dessverre blir dette stadig vanskeligere så lenge politiske ekstremister på høyresida misbruker dette til å fronte sine fanesaker, og oppildne til stadig mer konflikt og hat.  Dessverre gjør NRK seg her til en naiv medløper for disse skitne taktikkene fra ekstremistene.

National Union (Nasjonal Samling?!) sin representant Michael Ben-Ari fulgte opp med å kalle disse organisasjonene “forrædere som må bli rettsforfulgt (persecuted) for enhver pris”. Han kalte også organisasjonene bakterier og fiender av Israel, som han sammenlignet med Hamas og Hezbollah. Dette fordi organisasjonene kritiserer Israels krigføring og har rettsforfulgt soldater som har begått overgrep.

Representanter for Kadima (landets største parti) støttet opp om dette ved å uttale at disse organisasjonene “skader” opinionens forhold til soldatene, og at man må sette igang tiltak for å forhindre at arbeidet for menneskerettigheter går utover patriotismen.

Det ble også foreslått å møte opp utenfor hjemmene til lederne for organisasjonene for å skremme naboene og forklare de at dette er personer som vil gjøre skade på israelske soldater. De må også rettsforfølges.

Dette er bare nok et eksempel på hvor skremmende intolerant og fascistoid sionismen kan framstå.

(Kilde: http://www.ynetnews.com/articles/0,7340,L-4009642,00.html )

We met in the Schahrur wadi, in the valley of the nightingales Southeast of Beirut. It was Wednesday, the fifteenth of September … We were approximately three hundred men from East Beirut, South Lebanon and the Akkar Mountains in the north … I belonged to the Tiger Militia of ex-President Camile Chamoun.

Phalange officers summoned us and brought us to the meeting place. They told us that they needed us for a “special action” … “You are the agents of good,” the officers told us repeatedly. “Each of you is an avenger.” …

Then a good dozen Israelis in green uniforms without indication of rank came along. They had playing cards with them and spoke Arabic well, except that like all Jews they pronounced the hard “h” as “ch.” They were talking about the Palestinian camps Sabra and Shatila … it was clear to us what we were to do, and we were looking forward to it.

We had to swear an oath never to divulge anything about our action. At about 10 p.m. we climbed into an American army truck that the Israelis had given over to us. We parked the vehicle near the airport tower. There, immediately next to the Israeli positions, several such trucks were already parked.

Some Israelis in Phalange uniforms were with the Party. “The Israeli friends who accompany you,” our officers told us “… will make your work easier.” They directed us not to make use of our firearms, if at all possible. “Everything must proceed noiselessly.” … We saw other comrades. They had to do their work with bayonets and knives. Bloody corpses were lying in the alleys. The half-asleep women and children who cried out for help put our whole plan in danger, alarming the entire camp.

Now I saw once again the Israelis who had been at our secret meeting. One signalled us to move back to areas of the camp entrance. The Israelis opened up with all their guns. The Israelis helped us with floodlights.

There were shocking scenes that showed what the Palestinians were good for. A few, including women, had taken shelter in a small alley, behind some donkeys. Unfortunately we had to shoot down these poor animals to finish off the Palestinians behind them. It got to me when the animals cried out in pain. It was gruesome.

A comrade entered a house full of women and children. The Palestinians screamed and threw their gas stoves on the ground. We sent the hard-hearted rabble to hell.

At about four in the morning my squad went back to the truck. When there was morning light we went back into the camp. We went past bodies, stumbled over bodies, shot and stabbed all eyewitnesses. Killing others was easy once you have done it a few times.

Now came the Israeli Army bulldozers. “Plow everything under the ground. Don’t let any witnesses stay alive.” But despite our efforts, the area was still teeming with people. They ran about and caused awful confusion. The order to “plow them under” demanded too much.

It became clear that the pretty plan had failed. Thousands had escaped us. Far too many Palestinians are still alive. Everywhere now people are talking about a massacre and feeling sorry for the Palestinians. Who appreciates the hardships that we took upon ourselves … Just think. I fought for twenty-four hours in Shatila without food or drink.

Over 3,000 palestinske sivile ble slaktet i massakren. Flere av massegravene ble aldri åpnet.

(Intervju tatt fra Der Spiegel 14. Februar, 1983)

IN 1958 a young Rupert Murdoch, then owner and editor of Adelaide’s The News, wrote: “In the race between secrecy and truth, it seems inevitable that truth will always win.”

His observation perhaps reflected his father Keith Murdoch’s expose that Australian troops were being needlessly sacrificed by incompetent British commanders on the shores of Gallipoli. The British tried to shut him up but Keith Murdoch would not be silenced and his efforts led to the termination of the disastrous Gallipoli campaign.

Nearly a century later, WikiLeaks is also fearlessly publishing facts that need to be made public.

I grew up in a Queensland country town where people spoke their minds bluntly. They distrusted big government as something that could be corrupted if not watched carefully. The dark days of corruption in the Queensland government before the Fitzgerald inquiry are testimony to what happens when the politicians gag the media from reporting the truth.

These things have stayed with me. WikiLeaks was created around these core values. The idea, conceived in Australia , was to use internet technologies in new ways to report the truth.

WikiLeaks coined a new type of journalism: scientific journalism. We work with other media outlets to bring people the news, but also to prove it is true. Scientific journalism allows you to read a news story, then to click online to see the original document it is based on. That way you can judge for yourself: Is the story true? Did the journalist report it accurately?

Democratic societies need a strong media and WikiLeaks is part of that media. The media helps keep government honest. WikiLeaks has revealed some hard truths about the Iraq and Afghan wars, and broken stories about corporate corruption.

People have said I am anti-war: for the record, I am not. Sometimes nations need to go to war, and there are just wars. But there is nothing more wrong than a government lying to its people about those wars, then asking these same citizens to put their lives and their taxes on the line for those lies. If a war is justified, then tell the truth and the people will decide whether to support it.

If you have read any of the Afghan or Iraq war logs, any of the US embassy cables or any of the stories about the things WikiLeaks has reported, consider how important it is for all media to be able to report these things freely.

WikiLeaks is not the only publisher of the US embassy cables. Other media outlets, including Britain ‘s The Guardian, The New York Times, El Pais in Spain and Der Spiegel in Germany have published the same redacted cables.

Yet it is WikiLeaks, as the co-ordinator of these other groups, that has copped the most vicious attacks and accusations from the US government and its acolytes. I have been accused of treason, even though I am an Australian, not a US, citizen. There have been dozens of serious calls in the US for me to be “taken out” by US special forces. Sarah Palin says I should be “hunted down like Osama bin Laden”, a Republican bill sits before the US Senate seeking to have me declared a “transnational threat” and disposed of accordingly. An adviser to the Canadian Prime Minister’s office has called on national television for me to be assassinated. An American blogger has called for my 20-year-old son, here in Australia, to be kidnapped and harmed for no other reason than to get at me.

And Australians should observe with no pride the disgraceful pandering to these sentiments by Prime Minister Gillard and US Secretary of State Hillary Clinton have not had a word of criticism for the other media organisations. That is because The Guardian, The New York Times and Der Spiegel are old and large, while WikiLeaks is as yet young and small.

We are the underdogs. The Gillard government is trying to shoot the messenger because it doesn’t want the truth revealed, including information about its own diplomatic and political dealings.

Has there been any response from the Australian government to the numerous public threats of violence against me and other WikiLeaks personnel? One might have thought an Australian prime minister would be defending her citizens against such things, but there have only been wholly unsubstantiated claims of illegality. The Prime Minister and especially the Attorney-General are meant to carry out their duties with dignity and above the fray. Rest assured, these two mean to save their own skins. They will not.

Every time WikiLeaks publishes the truth about abuses committed by US agencies, Australian politicians chant a provably false chorus with the State Department: “You’ll risk lives! National security! You’ll endanger troops!” Then they say there is nothing of importance in what WikiLeaks publishes. It can’t be both. Which is it?

It is neither. WikiLeaks has a four-year publishing history. During that time we have changed whole governments, but not a single person, as far as anyone is aware, has been harmed. But the US , with Australian government connivance, has killed thousands in the past few months alone.

US Secretary of Defence Robert Gates admitted in a letter to the US congress that no sensitive intelligence sources or methods had been compromised by the Afghan war logs disclosure. The Pentagon stated there was no evidence the WikiLeaks reports had led to anyone being harmed in Afghanistan . NATO in Kabul told CNN it couldn’t find a single person who needed protecting. The Australian Department of Defence said the same. No Australian troops or sources have been hurt by anything we have published.

But our publications have been far from unimportant. The US diplomatic cables reveal some startling facts:

The US asked its diplomats to steal personal human material and information from UN officials and human rights groups, including DNA, fingerprints, iris scans, credit card numbers, internet passwords and ID photos, in violation of international treaties. Presumably Australian UN diplomats may be targeted, too.

King Abdullah of Saudi Arabia asked the US Officials in Jordan and Bahrain want Iran ‘s nuclear program stopped by any means available.

Britain’s Iraq inquiry was fixed to protect “US interests”.

Sweden is a covert member of NATO and US intelligence sharing is kept from parliament.

The US is playing hardball to get other countries to take freed detainees from Guantanamo Bay . Barack Obama agreed to meet the Slovenian President only if Slovenia took a prisoner. Our Pacific neighbour Kiribati was offered millions of dollars to accept detainees.

In its landmark ruling in the Pentagon Papers case, the US Supreme Court said “only a free and unrestrained press can effectively expose deception in government”. The swirling storm around WikiLeaks today reinforces the need to defend the right of all media to reveal the truth.

Julian Assange is the editor-in-chief of WikiLeaks.

Relevante artikler: VG, VG , Dagbladet, Live feed @ The Guardian

Hadi Arghandiwal var alliert med og leder av partiet til Gulbuddin Hekmatyar, som er ettersøkt av USA som en “global terrorist” med linker til Al-Qaida og Taliban. Hadi Arghandiwal er i dag Afghanistans finansminister.

Islamisten Abdul Rasul Sayyaf, som var den første til å invitere Bin Laden til Afghanistan, kontrollerer styrker som han brukte til å massakrere sivilbefolkningen i Kabul på begynnelsen av 90-tallet. Sayyaf som var med i Nord-Alliansen, er ifølge Amnesty også ansvarlig for å ha sendt styrkene sine til Kabul for å slakte sjia-muslimer, voldta de, og brenne ned deres hjem. Sayyaf har ifølge USA linker til angrepet på Twin Towers, men han var også alliert med Massoud som ledet Nordalliansen. Nordalliansen blir idag av vestlig media fremstilt som “the good guys” USA kunne samarbeide med for å styrte Taliban i 2001. I virkeligheten er Nordalliansen full av krigsherrer som ikke står tilbake for samme metoder som Taliban brukte. Blant annet var Hekmatyar den som først brukte metoden med å helle syre i ansiktet på kvinner, og krigsherrene som ledet 90-tallets regjering skjærte gjerne brystene av kvinner, påbød burka, kvinner måtte ikke lage lyd når de bevegde seg utendørs, og de fikk ikke lov til å gå midt i gaten.

Sayyafs makt i dagens parlament ble klar, da Karzai utnevnte hans allierte, Shinwari, som leder av Høyesteretten i Afghanistan, selv om dette brøt med grunnloven. Shinwari var kun opptatt av islamistiske lover, fylte Høyesteretten med allierte mullaher, tok til orde for nye straffelover i god gammel Taliban-stil, og opprettet en skvadron som skulle sørge for at ikke kvinner utviste “uislamsk” oppførsel.

Ahmad Shah Massoud som var en av krigsherrene i 90-tallets borgerkrig (død i 2001), blir i dag fremstilt som en forkjemper for demokrati og folks rettigheter, og hans bilde henger på kontorene til Karzai og amerikanske ledere. Men Massoud var delaktig i borgerkrigen i Kabul hvor titusener døde, han samarbeidet med de andre krigsherrene og var med i en krigsherre-regjering, ledet Nordalliansen, og han var med på å skape etniske skiller/konflikter i Afghanistan ved å spre sitt hat mot folkegrupper som Hazara. Under kampen mot Sovjet lot han seg kjøpe mot matforsyninger, slik at sovjeterne kunne terrorisere i fred:

Villages were being bombed, irrigation canals destroyed, livestock slaughtered, crops burned, and civilians murdered, tortured and forced to flee the country. The Russian war machine had embarked on a scorched-earth policy. This will be Massoud’s lasting historical legacy.

Her er afghanere hengt i offentligheten av Massouds folk

Abdul Rashid Dostum var på begynnelsen av 90-tallet under borgerkrigen alliert med terroristen Hekmatyar. Han var med på å okkupere Kabul, hvor flere titusener ble slaktet. Han avtalte siden å sammen med Massoud danne Nordalliansen for å kjempe mot Taliban om makta, og var en av gruppas tre øverste ledere. Da USA invaderte landet, allierte de seg med Dostum og hans styrker. Under disse kampene pakket hans styrker 2.000 krigsfanger i containere hvor de alle ble kvalt, og døde. En brutal massakre. Da Karzai kom til makta, fikk Dostum sin plass som “Chief of staff” for regjeringsstyrkene.

Nok en brutal krigsforbryter som har fått en plass i Karzais regjering, er Ismail Khan, som fikk rollen som energiminister. Han kontrollerer Herat-området i Afghnistan, hvor han blant annet har opprettet et islamistisk politi som f.eks banker opp folk som drikker, barberer de på hodet og paraderer de langs gatene. Tidligere har han også vært alliert med Massoud, mot Taliban, og i Nordalliansen.

Dette var et utvalg av krigsherrene som er tilstede i dagens regjering og parlament i Afghanistan. I tillegg kommer deres allierte og tilhengere.

I tillegg har Karzai strakt ut en hånd både til krigsforbryteren og terroristen Gulbuddin Hekmatyar, og Taliban, og han har latt krigsherrer få kontroll over store deler av både regjeringa og rettssystemet, hvor også voldtekt ble legalisert. Han vil ha samarbeid, dele makt, og skaffe seg et grunnlag for å beholde makta også etter at vestlige styrker har trukket seg ut. At det også betyr at afghanistans befolkning vil få en reprise av 90-tallets brutaliteter bryr han seg mindre om, bare han får beholde makta si i Kabul.

Norge støtter aktivt Karzai og hans regjering. Norske statsledere som Stoltenberg og Strøm-Erichsen er gjerne på besøk hos Karzai for å vise sin støtte. Og med vår tilstedeværelse i Afghanistan, er vi med på å støtte opp under Karzais korrupte regime, som istedetfor å stille disse brutale krigsforbryterne for retten, samarbeider med de og skaper grunnlag for at de kan få enda mer fremtidig makt.

Dette er ikke noe nytt, det er ingen hemmelighet. I 2007 hadde VG en artikkel hvor norske diplomater avslører det hele:

Noe av det som frustrerer mest, er Karzais kjøp av lojalitet ved å dele ut statsrådsposter og stillinger til gjennomkorrupte, udugelige og til tider brutale overgripere, og ved å holde sin beskyttende hånd over krigsherrer og narkotikabaroner.

Det jeg lurer på, er på hvilken måte det er riktig av Norge å bidra til å ødelegge Afghanistans fremtid?

Her er da bransjen jeg jobber i:

Client: “I need a new website, the one I have is crap.  I paid some cheap designer to do it for $200.”

Me: “Yeah, with cheaper designers you never know what you’ll get.”

Client: “I’ll never make that mistake again.”

Me: “Well, after reviewing your needs I would estimate this website to be about $1,200.”

Client: ”Really… let me think about it.”

[2 weeks later I call to check back]

Client: “This price is ridiculous.  I know someone who can make this whole thing for like $250.”

http://clientsfromhell.net

Bare et kjapt og litt ekstremt eksempel på retusjering i Photoshop:

Og litt mer faktainfo om dette:

Som mann (siden jeg ikke har lov å kalle meg gutt lenger, curses!!) støtter jeg herved kampanjen mot retusjering og heftig manipulering av modellbilder i reklamer. Javisst er det nødvendig å bruke Photoshop! Journalister bruker Photoshop til å klippe bilder, men også til å justere lys, konstraster og farger. Og i grafisk design, webdesign (hvor jeg hører til), reklamebransje osv. ER det nødvendig å bruke Photoshop til redigering av bilder. Men det er forskjell på bruk og overbruk. Det er forskjell på å forbedre et bilde som helhet estetisk – og det å oppkonstruere noe som ikke eksisterer. Selvfølgelig skal det også være lov, men greia er at man jo da ikke må presentere det som virkeligheten! Som et kunstverk – værsågod. Som reklame – nei takk!

Kampanjen finner du her: http://aktivisme.no/

Slutt deg til da vel!